Rittrapport: La Louis Caput

Klubbens tidligere leder tilbringer våren på den franske riviera for å "forske". Lørdag 25. april gikk La Louis Caput av stabelen. Den godeste P'tit Louis var hjemmepublikumets favoritt under tourene på 40 og 50 tallet. Her er historien om mitt første møte med fransk cyclosportisme.

Blant fargerike trøyer med fancy klubbnavn som UC Monaco, Antibes Velo Passion og Nice Triathlon står en enslig OSI-trøye og hører feltet snakke et språk han knapt forstår. Jeg har hørt mye om eldre franskemenn på stålsykler med gir på ramma, men jeg ser bare karbonglis rundt meg. Idet starten går er alt dette likevel glemt, nå gjelder det først og fremst å overleve de 1840 meterne som stigning som venter. De første kilometerne går svært rolig, alle vet at det ikke er her det avgjøres og at det ikke er noen vits å brenne krefter allerede nå. Vi triller gjennom kunstnerbyen St. Paul de Vence, men klokken er enda ikke blitt 0800 om morgenen, og da ligger kunstnerne fortsatt og sover ut pastisrusen fra dagen før.

Vi triller gjennom Vence og så begynner det. Her nede på 50 meter over havet er vi, der oppe på 937 meter ligger Col du Vence. Feltet strekkes ut, noen har tydeligvis bakkeformen inne og jager forbi. Jeg blir forbisyklet av en fyr med karbonbein, han har sikkert fordel av lavere vekt her i bakken, men respekt likevel. Jeg finner en god rytme rett under terskel, og ender i et felt bestående av triatleter. Her er det ingen regel om at tempobøyler ikke er lov. En spretten triatlonjente med knallgul trøye står oppreist og trår opp hele bakken, litt for utstrakt sittestilling muligens?

Jeg holder trøkket oppe, det er permantente skilt hver kilometer som sier hvor langt det er igjen til toppen, antall høydemeter og stigningsgrad. Den ene serpentinsvingen følger etter den andre og utsikten er fantastisk. Sakte men sikkert begynner jeg å gli forbi medsyklister som har åpnet for hardt. Mot toppen tar jeg også igjen triatlonjenta. Synet som møter meg på toppen er merkelig. Her står 15 syklister langs veikanten. Det virker som endel klubber skal samles her før de kjører videre. Selv ender jeg bak tre stykker fra Biot, men triatlonjenta har funnet aerostillingen, jeg eier ingen skam og legger meg bak henne. De neste kilometerne er flate og går unna i høyt tempo.

I La Louis Caput kan man velge om man vil sykle 100km (1820m) eller 150km (2720m), jeg har klokelig valgt korteste rute, og når løypekrysset hvor rutene skilles kommer svinger triatlen ut på den lange løypa. Selv starter jeg på 300 meter nedoverbakke, og blir raskt forbikjørt av noen eldre franskmenn. Alderen gjør kanskje at det går litt saktere oppover, men serpentinsvinger nedover tar de på rutinen. Den rutinen er det tydelig at jeg mangler fullstendig, jeg mister for mye fart i hver eneste sving. Likevel tar nedoverbakken tar slutt så altfor fort, og vi begynner på neste stigning. Rundt 650 meter opp til Col de Castellaras. Jeg finner rytmen raskt og tar igjen flere i bakkene.

På første flate over toppen svinger plutselig en rødtkledd syklist ut til siden for å vente på kompisen sin, og det viser seg at han skal være med å påvirke resten av racet for min del. Han er rett og slett betydelig sterkere enn alle de andre syklistene rundt meg og det er bare å legge seg i toget bak ham. Etterhvert kommer vi til matstasjonen, selv har jeg fått spist og drukket bra, så jeg tar bare et lite krus kaffe og hiver meg videre i et forsøk på å bli med i neste tog. Den rødkledde syklisten og kompisen hans stopper opp for et litt lengre pause.

Etter matstasjonen er det fortsatt et par småbakker igjen, det lille feltet jeg var i blir raskt pulveriset og en blåkledd syklist biter seg fast på bakhjulet mitt. Jeg vet det ikke er mange bakker igjen, så jeg forsøker å kjøre ham av. En krapp innersving og en tempoøkning gjør at han forsvinner bak meg. HA! Bakken flater ut og en lang slette åpenbarer seg. Vinden står rett imot, og bak meg kommer den rødkledde syklisten i fronten av et tog hvor den blåkledde selvsagt også sitter. GRUFF. Jeg tar det med ro, tar noen store slurker fra flaska og øker farten idet toget suser forbi. Plutselig er sletten slutt og vi kan se havet igjen. Nå venter 1200 høydemeter med nedkjøring!

Først er ikke svingene for krappe og jeg sitter godt med, farten er over 70km/t. Etterhvert blir det trangere og mer uoversiktelig og jeg ser sakte men sikkert både den rød og blåkledde sige unna. Er jeg feig eller er det straffen for å kjøre med kompaktkrank? Selv synes jeg at jeg tråkker på det jeg klarer. De siste milene suser unna, men går gjennom små landsbyer. Plutselig må jeg stoppe opp pga. rødt lys og en annen syklist tar meg igjen mens jeg venter på grønt lys. Han drar opp farten over flaten, men i rittets siste bakke klarer jeg å stikke ifra ham igjen og jeg gir jernet på den siste flaten og holder helt inne! FRAMME! Tiden blir 3.47, noe jeg er godt fornøyd med.

I mål får man Cola, reklameeffekter, bilde tatt på toppen av Col de Vence og diplom!