Nyskapningen TERRENGSYKKELRittet gikk av stabelen i Østmarka lørdag 10. mai.
Været var strålende, stemningen god og endelig var det kommet et maratonritt for stisyklister.
OSI Sykkel stilte med 7 deltagere, her forteller noen av dem hvordan de opplevde løpet:
Per Andreas:
Er egentlig godt fornøyd med gjennomføringen hvor jeg fokuserte mye på å få i meg nok næring til å holde ut lengre enn 1.5 timer. Var selvforsynt med 2 liter vann på ryggen, 0.75 liter sterk sportsdrikk på rammen, 4 brownie-stykker og 2 poser med gel. Klarte å disponere såpass god at jeg egentlig bare brukte 5 minutter lengre tid på 2. runde inkludert litt kramper på slutten, men uten en ergerlig punktering (rift i sideveggen på slangeløst dekk) i et av de gode flytpartiene øst for Elvåga som kostet med 10 minutter... Først fylte jeg mer luft og fikk latexguffen til å tette, men ventilen lakk plutselig litt og jeg fikk ikke høyt nok trykk til å sykle skikkelig og måtte bite i det sure eplet og legge i slange på Slettefjell. Burde selvfølgelig gjort det med en gang, men det var verdt et forsøk... Fikk også bekreftelsen på at formen i motbakke er skral så her skal treningen fremover fokuseres. Startet nok litt for rolig til å få en "gruppe" å kjøre med så ble syklende mye alene, men i et ritt med mye sti blir det uansett mye rykk og napp og tildels store forskjeller på farten sa alle andre sykler til en hver tid for fort eller for sakte for ditt eget tempo... ;-)
Hadde en optimistisk målsetting om 3.30 og endte på 3.44.35, så uten punktering hadde jeg vært ganske nærme og 10 plasser høyere på listen, men det er slikt man må regne med. Jeg var vel ikke den eneste som punkterte... ;-)
Neste år...
Knut Aaser:
Var syk en uke før rittet og monterte sykkel dagen før rittet. Noen lærer aldri, men jeg alt fungerte tross alt supert inntil girøret knakk. Hadde ikke ekstra. Det knakk uten noen spesiell foranledning i det første terrengpartiet, rett før det gikk over fra kjedelig labbing til moro. Jeg tok av alt, prøvde å få kjedet til å ligge på 32:26 som var nærmeste mulighet. Dette gikk ikke, men 44:11 gikk og jeg kom meg i det minste nesten helt tilbake til startområdet før kjedet røyk. I det minste fikk jeg reddet dagen til noen andre rittdeltagere med litt mekking og reserveslangene i sekken min. Jeg koste meg skikkelig i målområdet, mens de andre syklet runde 2. Selv om treningsutbyttet ble magert, ser det ut som jeg har trent mye etter noen slakke timer i sol og sykkelklær
Eirik Andreassen:
Tja... hva skal jeg si?
Jeg syns det ble litt for folksomt med alle-ut-av-start-på-en-gang løsningen.
Det er klart det er lettere organisatorisk, men det tok en stund før
folk hadde spredt seg såpass at jeg fikk syklet også på stien.
Til gjengjeld fikk jeg syklet på stien og til min store glede så tok
jeg igjen endel grusracere og jeg kom meg ned ett par gode bratte crux
der andre bar/trillet sykkelen ned. Styret var riktignok for bredt til
å komme gjennom to små trær på ett av dem, men pytt sann, ingen skade
skjedd.
Ikke har jeg jo syklet så mye rundt der heller, men jeg tror absolutt
jeg blir å finne veien tilbake dit utover sommeren. Det var godt nok
merket, men det kunne godt ha vært en matstasjon litt tidligere i
løpya (i allefall for de som bare syklet en runde). Jeg fikk nok ikke
i meg nok sukker underveis, for når jeg kom til matstasjonen på
Skullerud så startet krampene. Camelbacken gikk tom rett etter
matstasjonen så jeg bommet ikke så allerværst på væskeinntaket.
Ikke punkterte jeg, men jeg fikk automatgir fra ett sted midt oppe på
Skullerudåsen (jeg girte opp eller ned og der holdt det seg ett par
sekunder før det hoppet ned ett eller to gir til). Men det er klart,
jeg kjører system4 med hutchinson the green og jeg står ikke å trår
ned bekkefaret (rullesteinsbakken eller hva det nå kalles) fra
skullerudåsen.
Men en fin tur det hadde jeg.
Johan Seland:
Plasserte meg sånn midt i feltet fra start, og holdt ryggen til Per Andreas gjennom gruspartiet, samtidig som jeg forsøkte å kjøre disiplinert og unngå (alt for) høy puls. Det ble mye gåing på det første stipartiet, men jeg hadde fin flyt i nedoverbakkene og klarte å kjøre meg opp endel plasser. Plutselig hører jeg den ekle "klunk" lyden av felgen som slår gjennom slangen, en klassiske slangeknip på bakhjul.
Ny slange ble kjapp lagt i, pulsklokka viser at jeg fikk byttet slange på under 5 minutter, ikke så verst. Det er lett å motivere seg til å kjøre fort når jeg vet at jeg skal være raskere enn de første som er foran meg.
Jeg passerer første runde på 1:55 og øyner en tid ned mot 3:50 uten uhell på sisterunden.
I grusbakkene etter runding løsner plutselig skoen fra pedalen, og jeg ser at klossen på en eller annen måte har klart å skru seg ut, og sitter fast i pedalen. Ny mekkestopp, det er fiklete å få løsnet klossen og jeg må løse opp fjære på pedalen. Når den til slutt løsner forsvinner så klart en av skruene i gresset og jeg bruker flere minutter på å lete etter den. Til slutt er alt klart igjen, men nye 10 minutter er tapt.
Motivasjonen synker noen hakk, og jeg blir enig med meg selv om bare å ha en fin tur, og nyter virkelig stipartiene innover i skogen. Nå er det heller ikke så trangt om plassen. Jeg møter også samboer Lise som står å heier, og dagen er slettes ikke så verst likevel!
Samtidig plukker jeg plasser jevnt og trutt, og inn mot Skullerud skjønner jeg at 4:00 fortsatt kan være oppnåelig, samtidig som jeg kan klatre mange plasser. Jeg bestemmer meg for å kjøre det remmer og tøy kan holde. Mot toppen av den lange grusbakken etter Skullerud kjenner jeg plutselig at framhjulet ruller på felgen, F***. Jeg kjører ned en utforkjøring og håper at det skal være nok luft i dekket til at jeg kan komme meg til mål. Det er det selvsagt ikke, og jeg hadde bare med en slange.
Resignasjon. F***, ryggene som jeg har tatt igjen to ganger suser forbi meg og det er 30 kjedelige minutter inn mot mål. Arrangøren har enda ikke fått meg med på lista, men uoffisiell tid er rundt 4:20.
Til neste år skal jeg ha flere slanger, ikke ha superlette konkurranseslanger og ha med mere gel.
Men være med, det skal jeg!
Espen Rekkedal
Eg sykla to runder. Var litt passiv på start og stilte meg langt bak
på startstreken. Det var litt teit, for eg burde forstått at det ville
bli bra med kø både på grusen og i første terrengparti. Sykla med ei
fin gruppe til ca halveis på første runde. Eg hadde bytta gaffel etter
grustravet på Bjerkebana og hadde ikke festa stemen bra nok. Litt
skummelt å oppdage dette i ei nedkjøring, men eg kom meg ut i lyngen
og fikk stramma skruane. Kløna litt og tapte tid, men eg passerte den
gruppa eg hadde tidligare mot slutten av runda. Eg kjører uten klokke,
så eg veit ikkje kva tid eg hadde på førsterunda. På andrerunda fikk
eg ei rift i sideveggen på bakdekket og punkterte. Det er fleire år
sidan eg punkterte sist, og eg kløna masse. Hadde skogen og grusen for
meg sjølv store delen av andrerunda. Kom inn på 3.57. Slitsomt, men
gøy.
Ole Blokhus
Jeg var veldig likegyldig til hvordan det ville gå i rittet, jeg hadde vært frisk én uke etter en uke med oppkast og diare. Lørdagen før rittet var jeg og Per Andreas igjennom løypa i rolig tempo, og jeg fikk kramper ca halvveis. Tirsdag var jeg igjennom igjen, da i korte, litt hardere biter, med mer venting mellom hver sykkeløkt. Da gikk det helt fint. Hele vinteren har stort sett bestått av å være syk en uke eller to, og så fått 2-3 sykkelturer, før ungene nok en gang kom hjem fra barnehagen med noe spennende på sykdomsfronten. Ambisjonen for rittet bestod dermed i å komme seg igjennom uten kramper, og å ha det så moro som mulig på sti.
Strategien var å kjøre litt hardt på det første gruspartiet, for å ikke havne bak absolutt alle når vi kom på sti, og så høste av min lange stierfaring og sykle hardt på stipartiene og ta det helt med ro på gruspartiene. Når man ligger og kjemper mot luftmotstanden på grus, er det lite ekstra fart man får ved å presse alt man har, mens på sti kan farten fort dobles hvis man orker å støte.
Rett før start stakk jeg bort til sekkene våre for å legge fra meg knevarmerne, og å spise en banan. Da jeg kom tilbake til starten, så jeg at alle hadde stilt seg opp, og det var en laaaang kø. Jeg tenkte "ikke f... om jeg vil stille meg helt bakerst der, så sakte skal jeg ikke sykle!". Så jeg stilte meg sammen med Per Andreas, som jeg så ganske langt fremme. Da vi var ferdig med runden rundt stadion så jeg at det stod igjen en stor bøling som ikke hadde startet ennå, og alle hadde rødt merke på startnummeret, slik som jeg hadde, og slik ingen av de andre jeg syklet med hadde. NEIIIIII, jeg hadde startet i feil gruppe!!! En kompis av meg hadde også gjort det samme, så vi ble enige om å si fra så fort vi kom i mål, og ta vår straff eller hva det nå ble.
Rittet forløp uten problemer, men det var enormt mye folk som gikk på stien i det første stipartiet. Selv om jeg hadde syklet "fort" i starten, var det masse jenter foran meg på stien. The humiliation! :-) På toppen av den bratte kneika ned var første sted jeg kom meg skikkelig på sykkelen, og derfra ble det stort sett sykling hele veien, med mye roping av "jeg vil gjerne forbi!". Folk var flinke og flyttet seg ganske fort, men noen nektet plent. De har misforstått litt, dette er ikke Formel 1, hvor det er om å gjøre å hindre motstanderne å komme forbi.
På starten av andre grusparti var jeg sammen med mange ryttere, som sakte ség fra meg på grusen. Og andre kom bakfra og ség ifra de også. På det andre stipartiet tok jeg igjen "alle", og kom ut på grusen mutters alene. Og selv om det gikk så sakte på tredje grusparti at noen unger ertet meg "Skal du ikke sykle på, da?", ble jeg ikke tatt igjen før helt på toppen av mørdarbakken, da av to stykker som kom i god fart forbi meg. 2 minutter innpå stien på toppen tok jeg disse igjen, og kjørte alene derfra og inn til mål.
Fikk antydning til krampe i den ene leggen like etter Rustasaga, men det var mest fordi jeg dro på bakhjulet for å vise meg frem for en fotograf.
Vel i mål fikk jeg rapportert min start-tabbe, og fikk lagt til 5 minutter til tiden min, som var differansen mellom de to startpuljene. Etter litt finregning da de første 1-runderne med riktig start hadde kommet i mål, viste at tiden min faktisk var halvminuttet bedre enn nestemann. Da ble det bestemt at jeg skulle stå som vinner!
Hvordan resultatet hadde blitt om jeg hadde startet i riktig felt er vanskelig å si. Ville det vært flere eller færre folk som sperret veien på sti? Ville de vært lettere å komme forbi, siden mange av dem ville vært de tregeste av 2-runderne og dermed ikke så ambisiøse? Ville jeg og Emil Carlson hatt en skikkelig fight mot mål, som hadde endt med at en av oss hadde kjørt dekkspakene i bakgiret på den andre? Det vil vi aldri finne ut av, men neste år er det duket for en ny fight, kanskje i 2-rundern hvis jeg holder meg frisk!
Les mer
