RIttrapport: Trondheim - Oslo Dombås

Det som skulle bli en flott reise gjennom halve Norge ble i stedet en kald, våt og deprimerende reise til Dombås...


Første del er skrevet av lagkaptein Arne:

Det hele startet med Eirik som kom på jobben med sin nyervevede Jamis. Rød og lett som den var måtte den beskues etterfulgt av det obligatoriske løftet. Deretter var praten i gang. Et lite løft for mennesket ble til DSS. I krokene i Statens Pensjonskasse ble et sykkel-lag unnfanget. Det startet med 7 personer - hvor den ene trakk seg rundt juletider. Begrunnelsen var tiden som ville medgå. Plausibelt nok. Team SPK var en realitet, men pengene i statlig sektor sitter (heldigvis?) ikke veldig løst. 6 ryttere er ikke rare greiene, så rekruttering eksternt var nødvendig. En etter en kom til. Josse kom over noen retro Posseur trøyer med Charlatan behørlig trykket på ryggen. Team Charlatan var et faktum - navnet skjemmer ingen.

Egen webside med blogg og alskens treningsdokumenter kom på plass. Andre klubber har en stab for å organisere en sykkelklubb - vår stab teller en person - Eirik. Innsatsen var ihvertfall ikke Charlatansk. Tusen takk.

Trening, trening og atter trening. Mye trening og mange sykkelenker. “Hva skal vi finne på i helgen?” “Først skal jeg sykle 10-15-20 mil - rekker kanskje middagen……..”

Endelig den store dagen - den store styrkerprøve dagen. 15 mann - en følgebil - 540 km. Starten går. Frøy 2 - vår allierte i 8.02 gruppen - startet rullen med Team Charlatan i halen på to stramme rekker. Første punktering etter en drøy km. Ny punktering etter 5 mil. Vi aner en fustrasjon hos Frøy 2 når Frøy 3 for andre gang siger forbi. Vil dette ingen ende ta? Mot Oppdal fungerer rullen, rulleveksling og halen superb. Vi sykler som et lag. På Oppdal venter Olav og Per Willy med 8 kasser og bananer i lange baner. Deretter bærer det tilbake på “The long and winding road” - motvind og regn og snart en lang og beryktet bakke. Vi har allerede mistet en rytter. To ryttere til takker for seg i de seige stigningene. Takk for innsatsen til dere, og at dere lot laget gå foran. Det fortjener masse honnør.

Endelig på toppen - setter Rye 17 timer opp et tempo for å blitt kvitt halehenget. Mer motvind og regn. Men kun 10 km til neste matdepot. Fiskekaker. Helt klart undervurdert. Medisin for kropp og sjel. Fiskekaker blir hovedmeny på banketten. Nedover mot Dombås, medvind og sol. De blå tankene på andre siden av fjellet fordunster i solskinnet. Det kjennes langt lettere. Men rullene tynnes ut og rulle-fusjonering tvinges frem. Oljesmurt. Styrkeprøven er en manndomsprøve - umenneskelig langt. Knær og nakker merker kjøret. Tennene bites sammen akkompangnert av Ibux og Paracet for flere. Mat glir ikke like lett. Og foran oss gjenstår mye E6. Farten reduseres og flere av Frøy 2 rytterne bekymrer seg for tidsskjemaet sitt. En fisjon må til. Vi vinker farvel til Frøy 2, når de forsvinner i horrisonten. Igjen er Team Charlatan og et par Frøy 2 ryttere.

På strekket Hamar - Minnesund sier tre ryttere takk for følge. Alle kommer seg til mål under 19 1/2 time. Meget sterkt, og en minst like stor prestasjon som laget som setter opp tempoet for å komme seg under 18 timer. Det må nevnes at Lars Erik m.fl. gjorde en utrettelig jobb for å holde rytterne i laget lengst mulig. Sykling er en fascinerende lagsport.

Minnesund. Cola og boller med sjokoladebiter. Olav og Per Willy får gudestatus. Vi er i den syvende himmel - med kun syv mil igjen.

Vi legger oss bak Rye som har matstasjon raskt etter. Team Charlatan kaster seg i sekken på en rulle som er vanskelig å bli klok på. Endelig 9 km og 15 min for å komme under 18 timer. Arent legger seg i front - og setter i gang en sluttspurt som vil få en spinningtime til å fortone seg som en masasjetime (av den lovlige sorten).

Målgang - i ren paradeoppvisning -Team Charlatan - ni ryttere klokkes inn på tiden 17:57:59. Et helt sekund under tidskjema på 17:58. Vakkert.

Undertegnede var en av rytterne som glapp, og her er min historie:

For oss som slapp ved Hjerkinn ble det en tung tur videre over fjellet. Det var forferdelig demotiverende å se toget rulle avgårde, og farten sank til 15 km/t på det laveste i regnet og motvinden. De andre togene bare rullet forbi og det var aldri snakk om å finne noen å henge på.

Da vi endelig var kommet til Hjerkinn var både Leif og jeg _fryktelig_ kalde. Vi var litt usikre på om vi burde fortsette, og hadde både lyst og ikke lyst om hverandre. Til slutt ende jeg opp med å spørre Røde Kors hva de syntes, og de svarte høflig med bestemt at det nok var lurest å ta toget hjem. Selv etter 15 minutter i varmeteltet stod jeg synlig og skalv med drikkeflasken i hånden, så mye at det skvettet vann ut. Dermed var det avgjort, og det føltes godt å ha satt bort avgjørelse til noen andre.

Deretter satt vi på togstasjonen å blomstret i noen timer, toget gikk ikke før 18.00. Det var deprimerende å se ryttere i finværet nedover Gudbrandsdalen. Vi rakk også å få noen glimt av Charlatan-laget nord for Hamar.

Når man nå er blitt tørr og varm føles det ganske bittert. Hvordan hadde det gått dersom jeg hadde klart å bite meg fast til matstasjonen? Det at vi var to som lurte på å slippe gjorde nok at jeg slapp tidligere enn jeg hadde behøvd. Samtidig er det bare å innrømmet at tempoet var for høyt, jeg slet med å spise nok samtidig som jeg holdt farten oppe.

For min egen del var det også slik at målet var å få en god tid, ikke “bare” å fullføre. Det gjorde kanskje avgjørelsen om å bryte for lett? Vi hadde fortsatt en brukbar tid til Hjerkinn, og etter at startnummeret var levert inn ble vi tilbudt plass i Frøy 3. Vi kunne helt klart satt oss i varmeteltet i 20 minutter til, skiftet til tørt tøy og fortsatt i en brukbar gruppe. Der og da føltes det likevel som en helt riktig avgjørelse.